Hva sa VTB i generaldebatten?
Delegatene fra Vestfold og Telemark Bondelag er samlet i Tønsberg for å delta på Bondetinget, som også i år er digitalt.
Under generaldebatten fikk to av våre utsendinger ordet.
Silje Eckdahl uttrykte sterk bekymring for rekrutteringa i landbruket og for hvordan norsk matproduksjon og husdyrhold blir omtalt i grunnskolen.
Det fins mange eksempler fra flere kilder om hvordan landbruket framstilles i undervisningen i grunnskolen, mye er dessverre direkte feilinformasjon. Landbruket blir ofte omtalt som en klimaversting. Dette gjelder både i undervisningsmateriell og hva den enkelte lærere sier.
På barneskolen til mine barn bruker de konsekvent ikke storfekjøtt i mat og helse. De lærer at kjøtt fra okse og ku er klimaversting i kjøleskapet! Fra kostholds-veilederen er det klar tale: kun kjøtt en gang i uka, linser og bønner er fint. I samfunnsfag på ungdomsskolen har de akkurat hatt om forskjellen på økologisk og konvensjonell drift. Her er det direkte feilinformasjon i pensum.
Denne fremstillinga som blir servert på fat for våre barn og forbrukere påvirker omdømme for norsk landbruk. Det påvirker barn av bønder som er opplært til å være stolte over næringa.
Jeg stiller spørsmål om hvem er det som kvalitetssikrer undervisningsmateriell? Vi ønsker oss at Norges Bondelag kan utvikle noen råd. Hvem skal vi si ifra til?
Det gjør vondt når 14 åringen kommer hjem fra ungdomsskolen og sier «Mamma vi har skylda for alt vi».
Anne Birgitte Riis-Johansen manet til samarbeid og respekt for demokratiske prosesser i sitt innlegg.
Jeg er opprørt. Det er det mange som har vært denne våren.
For vi trenger høyere inntekter. Vi trenger landbruk over hele landet. Vi trenger investeringsmidler. Vi trenger klimatiltak. Vi trenger omstilling.
Jeg tror de aller fleste er enige om målet, men virkemidlene er det vanskeligere å enes om.
Bondeopprøret har satt oss høyt på kartet denne våren og engasjementet har vært veldig stort. Det er veldig bra. Bondelaget lever av personlig engasjement. Slik som bondeopprøret og slik som å sette seg i traktoren og kjøre mange mil til Oslo. Men personlig engasjement kan også føre til ubalanse i hvem som får makt over debatten. Det er her Bondelaget er så viktig. Vi må sikre en balanse mellom produksjoner, og det får vi kun på demokratisk vis, med debatt og avstemninger.
Uten bondelaget hadde vi ikke hatt jordbruksforhandlinger. Ingen politikere ville forhandle med bøndene, hvis ikke vi har gjensidig respekt for hverandres utgangspunkt. Hvis vi hvert år skulle kreve mye og så bryte forhandlingene, uten realitetsorientering, hvem ville forhandlet med oss da? Forhandlinger betyr å gi og ta for begge parter, men også respekt for de som til slutt tar beslutningen.
Det er lett å la seg opprøre over følelsen av ikke å bli verdsatt. Vi trenger vilje der ute til å ha en produksjon som hegner om klima, miljø og menneskers behov for mat.
Men mest opprørt blir jeg når jeg møter folk som sier at «bondetoppene jobber bare for seg selv», «melkemafiaen har alltid førsteprioritet», «bondelaget lyver og ønsker ikke høyere inntekter», «bondelaget står med lua i handa». Det er kunnskapsløst.
For hvem er det som står på når støvet har lagt seg? Eller når Fredrik Solvang har lagt seg? Jeg digger en fyr som står så på for å få fram alle sidene i alle debatter. Akkurat slik digger jeg Lars Petter Bartnes når han på best mulig vis snakker vår sak. Men Fredrik Solvang har mye hjelp til å finne de gode poengene. Han har et stort team bak seg.
Og det har jammen Lars Petter også. Alle tillitsvalgte, store og små. Alle ansatte, nye og gamle. Jeg er ikke opprørt over alle dere, jeg er veldig rørt over den store jobben dere gjør.
For det er ikke bare jordbruksforhandlinger. Det er også høringer som skal svares på, Stortingsproposisjoner som skal lese, klimaavtaler, media som skal takles, enkeltbønders juridiske kamper som trenger bistand og masse vurderinger for framtiden. Vi bønder klarer ikke alt hver for oss, vi må stå sammen.
Så, når vårens kor av enkeltstemmer har lagt seg, må vi vise at det er demokratiske prosesser som har mest støtte. For vi skal ikke bare opprøre. Mest av alt trenger vi å samarbeide. Samarbeide oss imellom, med politikere, samvirker, kunder og befolkningen.
Det er ikke alltid vi som roper høyest, men vi har ropt i 125 år og det skal vi fortsette med. Vi må snakke varmt om våre topptillitsvalgte og våre ansatte og den kompetansen de har. Vi må også la det være høyt under taket for å få fram de gode ideene. Vi må med demokratiske prosesser bli enige og samarbeide for at flest mulig skal få det best mulig. I bondelaget er vi faktisk ærlige, hardt arbeidende, saklige og demokratiske.
